Olaf Bull (1883–1933) var ein norsk lyrikar og forfattar, son av folkelivsskildraren og teologen Jacob Breda Bull. Han var mykje populær i si samtid, og kan kallast ein tidleg modernist. Dikta til Bull vitnar om stor kunne og uvanleg sensibilitet, og om kor djupt han sleit med angst og depresjonar. Kjensleregisteret spenner frå dei djupe avgrunnar til augneblinkar av overstrøymande livskjensle. Biletspråket er nær knytt til konkrete fenomen eller situasjonar.
Sentrale motiv i diktinga hans er våren, kjærleiken, kunsten, æva, tida, døden og angsten for tomromet. Fleire av desse motiva kan vera til stades i same diktet. Eit spørsmål som kjem att og att, er om kunstnaren gjennom å skape kunst på sett og vis kan redde det som er dømt til å gå til grunne, bevare det «dypt og blivende» i «digtets evige, unge alabast» som det heiter i det best kjende diktet hans, «Metope», som òg er eitt av dei mest verdsette i norsk litteratur. Det handlar mellom anna om korleis kunstnaren 'vinn' over døden. Les meir...
|
Joseph Haydn (1732-1809) var en østerriksk komponist, og en av de mest betydningsfulle, innovative og produktive komponistene i wienerklassisismen.
Det meste av sin karriere arbeidet han som hoffmusiker hos den velstående Esterházy-familien. Som orkester- og operaleder var det hans oppgave å sørge for ny musikk for familien. Haydn og orkesteret fulgte med familien under oppholdene på deres tre palasser, og var stort sett isolert fra andre komponister og fra tidens musikktrender. Han beskrev selv virkningen slik: «Jeg var avsondret fra verden, ingen i min nærhet kunne irritere meg og få meg til å tvile på meg selv, så jeg måtte bli original». Joseph Haydns bror Michael Haydn var også en komponist som var høyt verdsatt i sin tid. Både Joseph og Michael var nære venner av Mozart. Joseph var også lærer for Beethoven.
Haydn blir gjerne kalt både «symfoniens far» og «strykekvartettens far» på grunn av hans viktige bidrag i disse musikkformene. Han medvirket også til utviklingen av pianotrioen og sonateformen. Les mer…
|